Jobbhverdagen på Centro Creer

Jeg (Renate) er den eneste i klassen som ikke jobber på barneskolen, jeg jobber på en senter/skole for funksjonshemmede barn, der er alt fra barn med adferdsproblemer til barn med sterk funksjonshemming. Centro Creer er et senter hvor barna som eksempel ikke klarer og gå, lærer dette på senteret. Jeg jobbet 6 dager med den minste klassen ,der barna er  6 til 8 år. Skoledagen deres går til og lære og skrive navnet sitt, pusle puslespill, dette er fort en hel skoledag, i tillegg til lunsj, hvis klassen er snille, og gjør hva de blir bedt om så kan det hende de leker på slutten av dagen. I Ecuador tar ting har vi lært etter 4 uker.  

En dag jobbet jeg med de nest eldste som er 12-14 år. Der gjør de noe helt annet, for når jeg jobbet der lagde vi kun julepynt hele dagen. så det er veldig varierende hva de gjør fra klasse til klasse.

 

 SAMSUNG CSC

lekeplassen på senteret

SAMSUNG CSC

her lager de nest eldste mat til resten av senteret 
SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

 

 

her er et eksempel på når hele senteret har type fysioterapitime, og det kan være alt fra og stupe kråke, til og gå gjennom en hinderløype, og til og danse

 her bøyer og tøyer de litt i kroppene sine, ( prøvde dette en gang og innså jeg virkelig hvor myke noen de er/ eller bare jeg som er stiv?) 
SAMSUNG CSC
SAMSUNG CSC

to stykker som er litt ferdige med og tøye kroppen 
SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

Som dere ser så har jeg jobbet på et senter/skole med noen hundre færre barn enn resten av klassen som har jobbet på skolen, så det som har møtt meg når jeg har blitt henta har vært en ganske så sliten klasse som har rekket og sovna i løpet av de 10 minuttene det tar og kjøre fra skolen til Centro Creer. 

Foto: Renate 


 

Jobbhverdagen på barneskolen

I ekte ecuadoriansk ånd hopper vi på bussen et kvarter etter barna har begynt på skolen. Langt om lenge ankommer vi også skolen som er plassert østenfor sol og vestenfor måne. Jeg får litt "hvem skulle tru at nokon kunne gå-på-skole-her"-følelse hver gang. Med en gang vi plasserer føttene våre innenfor skoleporten begynner klassene våre å skrike mens de kommer spurtene mot oss. Straks er vi omringet av 36 tre-fem-åringer. To sekunder senere blir vi overfalt i en stor kos. 

Blant de yngste, altså våre klasser, er skolehverdagen aktivitetsbasert. Det gjør denne skolen unormal i forhold til de andre i byen. Her får barna rett og slett lov til å være barn, og lære gjennom lek. Vi har lest eventyr, laget kunstverk med form som bokstaver og tall, malt, lekt med modellkitt (eventuelt "modelleire som østlendingen Linnéa påstår at det heter), osv.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var da klassen hadde familierollespill. Ecuador er et macho-samfunn, et samfunn hvor mannen bestemmer. Alt. Ofte er han veldig kontrollerende og forventer å få vite hvor kona har tenkt seg, selvfølgelig da etter hun har spurt om lov til å bevege seg ut av huset. Det er også vanlig at mannen slår.

 

"Hvor ofte slår mannen din deg"? - bekjent av læreren

"Ehh.. han slår meg ikke" - Kristin, læreren, som er gift med en ecuadorianer

 

Rollespillet skulle da lære barna hvordan en familie er mye lykkeligere hvis mannen i huset ikke slår. Det gikk ut på at far i huset sto tidlig opp, kysset mamma og klemte barna før han gikk på jobb. Mamma sørget for at ungene fikk frokost før hun fulgte dem på skolen. Lenger i spillet kom vi ikke, for klokka ringte og det var lunsj. Likevel synes jeg det fortjente å bli skrevet om. Dette er ikke et håpløst macho-samfunn. Feilene har blitt oppdaget, og man jobber for å lære den neste generasjon noe bedre.

 

"Jeg har fått tillatelse av min kone til å kalle meg selv sjefen i huset" - Pappa

 

Videre bar det til matsalen. Matsalen er et langbord plassert under tak i skolegården. Lunsjen er veldig forskjellig fra norsk standard, noe som ikke er særlig overraskende. Likevel tok den en annen retning enn det jeg hadde sett for meg. Blant de 36 elevene mine blir alle sendt med en pakke salte kjeks eller en pose chips. Tre-fire stykker har yoghurt. Èn har med en frukt. Alle drikker nektar. Du kan bare tenke deg hvor høyt energinivået på disse allerede fulladede duracellkaninene blir etter så mye sukker. Heldigvis for meg er leketimen etter lunsj alltid fast. Der hopper og spretter de og suser rundt i sklier, klatre- og huskestativ. Man skulle tro alle drev med parkour på fritiden.






 

At elevene spiser så unsunt er ikke overraskende når kantina kun tilbyr godteri og søtsaker

 

Dette er min og Linneas klasse. De er tre til fem år. Læreren heter Andrea. 


De eldre barna går på "ordentlig" skole, og må faktisk sitte stille, være stille, og til og med skrive.






Jeg har ikke forstått hvorfor, men den eneste doen jeg har sett blir brukt er den uten dør. Mangelen på dører stopper derimot ikke disse løsningsorienterte ungene. På bildet under ser du den alternative dodøra posere pent.

Sånn ser skoleuniformene ut:
















(Alle fotografier: Linnea)

 

Birgitte

Montañita!

Forrige helg gikk turen til Montañita. Desidert favorittbyen hittil!

 

Video som vår kjære filmfotograf Helene tok. Enjoy!


 
 


Stedet vi ventet på når vår mor (lærer) skulle komme med lunsjen vår  til sine matglade volentør elever. Ofte 30 minutter etter avtalt tid! En ekte ecuadorianer! 













Dette bilde ble tatt rett før Birgitte, Linnea og meg holdt på å drukne under bølgene i den nydelige solnedgangen. 

Foto: Linnéa

 

Innblikk i livet i slummen

I dag var vi på besøk hos Amalia som vasker huset der vi bor et par dager i uken. Det er stor stas med hvite (selv om noen av oss føler sola har gjort at hvit ikke er helt riktig begrep) på besøk midt i slummen. Det ble selvfølgelig vartet opp med mat, og vi ble servert ceviche som er en tradisjonell ecuadoriansk rett, det er kald fiskesuppe. Nå gjenstår det bare å se om de av oss som var modige nok til å spise får belønnet vår tapperhet, eller blir straffet for vår dumdristighet. 

Dette er huset fra gata. 

Far i huset.

Det er en svært optimistisk pyntekultur.

Husets katt.

16. november er selvfølgelig julepynten på plass.


På tross av at huset ikke var tett og nesten ingen av veggene gikk helt opp til taket hadde de en enorm flatskjerm som sto på med såpeopraer som får hotell cesar til å minne om en dokumentar.








Ceviche og hjemmelagde bananchips. 

Husets beboere ++ de som ville se ekte hvitinger

Husets sjarmerende fasade.

Utsikt fra taket.




Naboen ville jeg gjette er taxisjåfør.






Å pynte sykkelen med julepynt er tydeligvis også en tradisjon i Ecuador da to gutter satt i gata og gjorde dette.








Tekst og foto: Linnèa
 

Jonas`s impulsive refleksjon om Cuenca og Ecuador forøvrig

Det første man merker med byen Cuenca er at den er svært annerledes enn Guayaquil på mange måter. Cuenca er en sjarmerende fjellby i andesfjellene på cirka samme størrelse som Oslo. Den har forfriskende fargerik kolonialsk arkitektur, hyggelige kafeer, flotte omgivelser og hyggelige indianere som er ivrige å selge klær til oss storforbrukere fra nord. Dette var en stor motsetning til Guayaquil, en by som heller ligner settingen til en samfunnskritisk dokumentar om fattigdom og eliten, enn en faktisk fungerende by. Men til tross for Cuencas fordel over guayaquil ved å faktisk være en relativt attraktiv by, er den ikke perfekt. Cuenca, som nevnt, er en fjellby i andesfjellene, og dermed ligger den cirka 2600 meter over havet, og dette innebærer at byen kan være veldig kald, så ja, vi presterte å finne kulden i et land som Ecuador, vi fikk vel hjemlengsel. Et annet problem med Cuenca er at luften er så tynn at du ikke kan gå opp en trapp uten å bli andpusten, noe som virkelig for oss til å virke som late amerikanere på tur, altså gringos. 

 

Og la oss ikke glemme at Cuenca er fortsatt Ecuador, akkurat som Guayaquil, og i Ecuador er det visse lover og regler som gjelder, eller i dette tilfellet, ikke gjelder. Det første er trafikkreglene. Alle trafikkregler i Ecuador kan man si er "veiledende", et eksempel på dette er at du har lov til å kjøre på rødt så lenge du er forsiktig, som om det var forsiktig å kjøre på rødt i det første. Så om man faktisk trenger å kjøre trygt i trafikken er i realiteten opp til sjåførens egen betraktning, og dette er et land der kjøreopplæringen kort sagt består av hvordan å rygge, og hvordan å parkere, så hvis du klarer disse to grunnleggende kjøreferdigheter burde du forvente lappen i postkassen de neste ukene. Og ut av denne kvantitet over kvalitet kulturen har et nytt språk utviklet seg, nemlig kunsten av tuting, I Ecuador kan tuting i realiteten brukes til hva som helst fra advarsler til kommandoer, og jeg har ofte merket at i byen tuter man instinktivt når man treffer en kø uansett omstendighetene. Og det bringer oss til problem nummer tre, køkulturen. Køer har ikke samme betydning i Ecuador som i Norge, i Norge følger vi den tilsynelatende logiske oppskriften av at den første i køen er først, for så den andre og så videre, men i Ecuador kan man heller beskrive køer som en samling av individer som alle betrakter seg selv som først i køen.

 

Men til tross for problemene i Ecuador, både trivielle og fatale, synes jeg i hvert fall det er overraskende forfriskende å komme til et slikt variert og mangelfullt land når man kommer fra en veloljet maskin som Norge. Så her er bare noen eksempler på noen hyggelige øyeblikk de siste dagene i Cuenca.

 

              


På fredag besøkte vi de største Inca-ruinene i Ecuador, det var riktig nok ikke noe Machu Picchu, men det var fortsatt veldig interresant å lære om Inca arkitektur som var overraskende avansert for deres samtid og teknologiske utvikling.

 


Linnea fikk et svært inspirerende og emosjonelt bilde av en gammel fattig indianer for den behagelige prisen av penger for en Cola, som også i min mening kan veldig effektivt brukes av veldedige organisasjoner som elsker å gi stakkarslige nordmenn dårlig samvittighet.

 

 

I det kapitalistiske amerikaniserte landet Ecuador kan ikke engang den fattigste bonde på landsbygda gjemme seg fra Coca Colas lange arm. Noe som beviser at den økonomiske eliten i Ecuador tar inspirasjon fra Marie Antoinette ved å si: Hvis de ikke har vann, la dem drikke Cola!.

 


Og her ser vi et bilde av den typiske turist med alle sine fordommer og stereotyper fremvist med stolthet.

 


Her ser vi den største katedralen i Cuenca som er like stor som den er unødvendig overdådig, en katolsk tradisjon

 




Bilde av en ape på en dyrepark vi besøkte, den var veldig ivrig til å stjele all maten man hadde med til dets område, altså en veldig herlig ape

 


Et bilde av plystringens mozart, det var kanskje ikke en papegøye som likte å herme etter mennesker, musikk var heller denne papegøyens forte.

 


Her ser vi kjærlighetens magi tar sted med et intenst stirr inn i kameraet for å gjøre alle svært komfortable med situasjonen.

 

 

En stor huske som nærmest kastet deg mot byen med et skrik, alt jeg som du ser på bildet ytret var: Å SHIT!

 


Maria presterte å ytre et svært høyt "ik" som om hun bevist baserte sitt skrik på 1800-tallets kvinnelige stereotyper.

 


Renate skrek et forferdet dødsskrik hele veien frem og tilbake.

 


Ville lamaer ble observert på en høyde av 4166 meter over havet, dermed følte Birgitte at det ikke bare hadde vært morsomt, men at det var hennes plikt som turist å jakte dem ned for et flott skrytebilde, alt dette mens hun nesten ikke klarte å puste på grunn av den tynne luften i høyden.

 






Vi var heldige nok til å få noen flotte bilder av en solnedgang i andesfjellene, her er det ikke mye annet å si enn at dette er Ecuador fra sin beste side.

Alle bildene i dette innlegget ble tatt av vår tilsynelatende profesjonelle fotograf Linnea, så hun gjør i hvert fall noe nytte for seg i Ecuador.

- Jonas Engen Furfjord 



 

¡Hola amigos!

En update: de tre siste dagene...

Mandag besto av skole besøk med Misjons Alliansen på Centro Creer (senter for funksjonshemmede barn) og barneskolen som består av litt over tusen elever, slummen nord i Guayaquil. Dette er altså her vi kommer til å jobbe fremover.


SAMSUNG CSC
Lek som læringsform for de minste, barneskolen (Foto: Renate)


SAMSUNG CSC
Rugby trening (Foto: Renate)


SAMSUNG CSC
Nysgjerrige elever på barneskolen (Foto: Renate)


SAMSUNG CSCElever fra en skole lenger inn i slummen (Foto: Renate)

SAMSUNG CSC(Foto: Renate)


SAMSUNG CSC
Elever på Centro Creer (Foto: Renate)

 

Tirsdag: 
Dro vi til den nordlige delen av slummen for å besøke lånekunder hos Micro kreditt prosjektet til Misjons Alliansen.
Her fikk vi både menneskene og livsstilen deres tett på som en kontrast i forhold til hvordan vi lever og har det hjemme i Norge.

DCIM\100GOPRO\GOPR0793.En av lånekundene til Micro Kreditt  (Foto: Helene)

 

DCIM\100GOPRO\GOPR0792.Et innblikk i hus standarden (Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0687.
Kunde som vil ha seg litt kald frukt-drikk i varmen (Foto: Helene)

DCIM\100GOPRO\GOPR0737.
Noe av frukten som selges av en lånekunde (Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0742.
Lånekunden serverer også varm lunch (Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0768.
Spissing av kniver til kjøtt boden (Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0775.
Andre selgere som tilbyr kald drikke i varmen (Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0785.
(Foto: Helene)


DCIM\100GOPRO\GOPR0796.
(Foto: Helene) 

 

 

Onsdag: Dia de los muertos
De dødes dag er en stor dag der folket drar til gravstedene til sine avdøde for å ta vare på dem.
Blomster, oppfriskning av gravstener, flotte skulpturer, musikk og sørgende mennesker er det vi møter på mens vi går gjennom en labyrint av en gravplass. Meget spesielt. 

DCIM\100GOPRO\GOPR0867.
Hoved kirkegården i Guayaquil (en av de største kirkegårdene i Ecuador)​
DCIM\100GOPRO\GOPR0869.

DCIM\100GOPRO\GOPR0876.

DCIM\100GOPRO\GOPR0883.

DCIM\100GOPRO\GOPR0888.

DCIM\100GOPRO\GOPR0919.
(Foto: Helene)

 

-Helene :) 


                 

Operasjon: Gjøre Guayaquil



Lørdag 29.10 tok vi til beins og opplevde Guayaquil. Ifølge læreren vår, Kristin, og fjorårets elever består det av å kjøpe "slumsko" på jallamarked, se iguanaer, spise på Fruta Bar, se byen fra Cerro Santa Ana (byens høyeste punkt), kjøpe alpakkagenser på indianermarked og spise burgere på N-burger. 

 

 Solkrem, vann, cash, antibac, gode sko, mer solkrem. Vi var klare og godt rustet for en lang dag i Ecuador. 

 

Del 1: «Slumsko»

Vårt første stoppested var Jallamarkedet i sentrum av Guayaquil. Der kjøpte vi en type sko som fjorårets elever døpte «slumsko». Som du sikkert forstår er dette da en svært populær skotype blant barna i slumområdene. Deretter gikk turen til Iguanaparken. 

Del 2: Frutabar 

Læreren vår, Kristin, tok oss med til hennes favorittspisested i Guayaquil. Deres spesialitet er juice og smoothies, men lager også ekstremt gode sandwicher.

Del 3: Unødvendig mange trapper

444. Det var så mange trappetrinn vi gikk for å komme opp til Cerro Santa Ana, Guayaquils høyeste punkt. Pulsen var høy, svetten rant, dat ass forventes etter så mange utfall. Men turen var definitivt verdt det, da utsikten på toppen gjorde meg målløs. Så store kontraster mellom fattig og rik så nærme hverandre er et sjeldent syn hjemme i Norge. Tankene som suste gjennom hodet er ubeskrivelige, og det må oppleves for å forstå hva som sto mellom linjene i de sterke kontrastene.

Del 4: Indianermarked

Boder på boder med alt fra linskjorter og alpakkagensere til trefigurer og sigarer, alt presset inn i en liten, overopphetet bygning. Gjengen kjøpte bukser, skjorter, sekker og vesker; alt med voldsomme og fargerike mønstre, selvfølgelig.

Del 5: N-burger

Nabolaget vårt, Puerto Azúl, har noen beryktede burgere. Disse er å finne på «N-burger». Jeg, en ikke-burgerspiser, vil likevel anbefale dette stedet på det sterkeste. 

 

I dag fikk vi altså anledningen til å være ordentlige turister på tur. Siden en viktig del av å være turist er å ta bilder av alt og alle uten særlig mål og mening følger mine favorittbilder blant de 554 som ble tatt.

 



Bror og søster selger på gata. Mange livnærer seg av dette.


Jonas klapper en av de mange iguanaene.



Denne karen selger diverse lekeartikler i iguanaparken. Slike "miniatyrbutikker" er ikke et uvanlig syn i denne byen.


Har man salat blir man fort populær


Skopussing



Hele klassen samlet! Toppen, fra venstre: Meg (Birgitte) og Linnéa. Nede, fra venstre: Jonas, Helene, Maria Esther og Renate



Verdens mest energiske lærer: Lilly. Hun skal være spansklæreren vår under hele oppholdet.

Lunsj på Fruta Bar. Sjekk størrelsen på glassene! Gjengen f.v.: Maria Esther, Helene, Jonas, Kristin (norsk lærer), Lilly (spansklærer), Renate, Birgitte (den fotogene meg selv) 

Turen opp til Carro Santa Ana var lang, men det gikk fint for denne veltrente kroppen. Oh who am I kidding. Jeg hadde flere pauser på vei opp og drakk en liter vann. Protip: ikke drikk en liter vann fort. Man blir kvalm.



Utsikten fra toppen. 





«¿Porqué?»


Hattebutikk



Maria Esther poserer



Guayaquil by night




Foto: Linnèa

 

Birgitte

Innføring med Misjonsalliansen

Vår første tur i Ecuador gikk til Misjonsalliansens hovedkontor i Guayaquil. Der fikk vi en innføring i hvordan Misjonsaliansen jobber. Fra kontoret har man utsikt over det store slumområdet i den nordlige delen av byen. Det siste året har Misjonsalliansen i Ecuador begynt å samarbeide med 22 lokale organisasjoner som jobber med alt fra helse (for eksempel mobile helseklinikker) og opplæring i forskjellige ting som folk kan skape seg et levebrød av (som frisør, sying og matlaging) til ulike fritidsaktiviteter for barn hvor fotball, rugby og dans er populært.

Etter vi hadde vært på kontoret dro vi til slumområdet San Fransisco. Offentlige helsetilbud er nærmest ikke-eksisterende i dette området. Gjennom  kirken i denne bydelen og Misjonsalliansens samarbeidsorganer organiseres mye av det sosiale arbeidet i bydelen. Der finnes blant annet en lokal helseklinikk med gratis tilbud om synstest og tannlege. Kirken har en matsal som gir barn i nabolaget varme måltider og et sted å gjøre lekser. I tillegg finnes det tilbud for rusavhengige og deres pårørende. Narkotikamisbruk er et stort problem i dette området og i slumområdene generelt.


Utsikten fra Misjonsalliansens kontor i Guayaquil (Foto Renate)





















Foto: Linnèa

Renate

 

Volontørlivet for spesielt interesserte -Jonas

Vårt liv her i Ecuador startet med den grusomme åpenbaringen om at vi ikke lenger kan kaste dopapir i toalettet. I stedet måtte vi forkaste vår tidligere forståelse for hva sunn fornuft og hygiene var og tvinge oss selv til å kaste brukt dopapir i søppelboksen ved siden av vasken. Men på den andre siden lever vi  heldigvis i en svært ettertraktet bydel: en bydel som er beskyttet av en stor mur som skiller oss fra resten av byen, og med sitt private vakthold som sjekker hver eneste bil som kommer og går. Men til tross for den trygge bydelen, er fortsatt alle hus innenfor beskyttet av sine egne murer og vakthunder (oss inkludert), noe som gir ny mening til ordtaket "hver mann er sin egen øy".

Ettersom vi er fra Norge liker vi ikke tanken på å måtte kjøpe inn alt vannet vi skal drikke, dermed har vårt hus den eneste drikkelige vannkranen i hele byen, noe som understreker den ecuadorianske tankegangen om at de som har mest skal få mest.

En annen svært tydelig observasjon er høydeforskjellen jeg, Jonas, opplever i Ecuador. Jeg er tross alt en høy (191 cm) hvit mann i svært rasistisk land hvor gjennomsnittshøyden er 160 cm for menn. Et eksempel på min opplevelse som en høy og hvit person i Ecuador var på vårt lokale kjøpesenter. En ettermiddag spaserte jeg rundt på senteret uten mål og mening mens jentene var overraskende nok opptatt av hår, negler og klær. En volontør for de fattige kan jo selvfølgelig ikke se ustelt ut. Kjøpesenteret var sjarmerende med et luksuriøst og moderne utseende, uheldigvis var dette en illusjon som raskt ble ødelagt da de insisterte på å spille fjordårets utdaterte hit-låter som om de fortsatt var "hipp". Men tilbake til poenget. Mens jeg utforsket kjøpesenteret som en snobbete Indiana Jones møtte jeg på en liten gjeng unger som hadde løsrevet seg fra sine materielt distraherte foreldre for så å løpe løpsk i kjøpesenteret. Gjengen stoppet øyeblikkelig da de fikk øye på meg, og tok raskt i sprang i motsatt retning med et forskrekket blikk. Jeg husker ikke å ha sett spesielt verre ut den dagen, og jeg tror ikke jeg virker svært autoritær og/eller skremmende ut, dermed velger jeg å tro at de aldri har sett et slikt unormalt vesen som meg før i sitt liv. Så hvis dette var reaksjonen deres kan jeg ikke vente med å starte å jobbe i slummen. Men til tross for de unormale og til tider deprimerende realitetene vi møter i Ecuador føler jeg at den neste måneden kommer til å bli helt ok.

 

- Jonas Engen Furfjord                


hits